Bål, klissvåt, dra teltet etter meg gjennom skogen. Læringskurven  var helt klart bratt. Og med et forbanna stahet skulle jeg heller aldri spørre noen om hjelp. Alt skulle klares selv, og det var få som skulle få lære meg noe som helst. Å la noen lære deg noe er vell en svakhet? Eller ikke 🙂 Prøver å skrive rett ut hvordan ting var, kanskje derfor det også til tider virker som jeg er en egoistisk person som kun gjør ting for å bevise for andre at, “Dette fikser jeg”. Og jeg sier ikke at dette er rette måten å gjøre det på. Tvert i mot 🙂

Som du har lest tidligere har du skjønt at det ligger mye stahet bak mitt liv innen friluftsliv. Det er mange timer med banning, og jeg har nok mye turutstyr liggende på bunnen av et vann. Men etter å ha kastet mange nok lightere i vannet, innså jeg til slutt at tennstål kanskje kunne være en god løsning 🙂 Så man lærer jo mens man feiler. Og det skader ikke å lære den tunge veien. Da vet man jo hvorfor i alle dager man ikke burde ha med en lighter på tur. Men, jeg måtte teste grenser mer og mer. Jeg begynte helt klart å like å være ute. Man kunne glemme klokken litt, og man hadde sine egne rutiner på ting. Ingen som sa hva som skulle gjøres, eller når det skulle gjøres. Man spiste når man var sulten. La seg når man var trøtt. Var kanskje det i starten som var ganske befriende. Ingen postkasse å sjekke var heller ikke dumt. Men man måtte jo som sagt utvide dette med å være lengre ute. Så jeg bestemte meg for at den første “langturen” skulle bli Finnskogleden. Så fint forklart var dette fluktruten nedover Finnskogen. Jeg skulle bruke ca 5 dager på 25 mil. Jeg og bikkja, skulle tilbringe kvalitetstid sammen i skauen gjennom en uke. Kan jo ikke si annet at man kan sitte å smile litt når man ser tilbake på den turen. Ikke fordi det er en lett tur, men hva jeg faktisk puttet i denne sekken. Jeg hadde med så utrolig mye rart. Og med lite erfaring på hvordan å ha kontroll og system på ting ligger det garantert igjen mange spor etter meg i løypa.

Men nå skulle jeg uansett bevise ovenfor meg selv, men igjen for de rundt at jeg håndterer villmarka. Tørking av turmat, nøye gjennomgang av kart, pakke masse nye duppeditter ut av plast. Og så klart teste mye av utstyret også. Utad virket det nok som at jeg hadde full kontroll. Men helt ærlig.. Jeg hadde ikke overlevd lenge ute der om en krise skulle skjedd. Så mange feil jeg gjorde på den turen, er det faktisk et under at jeg klart å komme meg gjennom hele Finnnskogen… Sekken jeg gikk ut med den gangen veide vell kanskje 30 kilo.. Minst!!!! Det er jo helt sinnsykt! Skulle jeg gått ut på en sånn tur i dag, hvor jeg skal forflytte meg så langt, leve enkelt… Hadde jeg hatt med maks 15 kilo. Men men.. Man skal jo lære mens man går, og ikke minst skal jeg igjen ikke ta imot noen råd. Spørre noe kjentmenn, eller få noe tips… Ikke på tale! Men tiden var der. Jeg og Amadeus ble slippet av i nord finnskogen, hvor vi ikke skulle se mye til folk på 25 mil. Og sånn ble det også! Med masse myr, regn og klissvåte dager ble drømmen om friluftsliv satt på prøve. Men igjen var det noe inne i hodet mitt som sa at jeg måtte fortsette å bevise. Så turen ble gjennomført. Så vidt. Det var en del punkter av turen jeg hadde mest lyst til å bare gi faen. Men klart å holde meg inne med at jeg måtte klare å komme meg til mål.

Det er ganske sprøtt hva som skjer når man faktisk tar steget å skal leve ute i et myrhull, med så mye mygg at det faktisk ikke hadde vær nødvendig å ha med noe mat. Å tenke at dette gjør jeg kun for bevise noe. Jeg følte ikke at mye av turen ble gjennomført fordi jeg ønsket å være ute i naturen. Etter den turen gikk jeg mye i meg selv. Skulle jeg fortsette med denne galskapen. Tvinge meg selv til å ligge i en bløt sovepose, og fysisk dra teltet etter meg når jeg fikk nok? Skulle jeg gi opp. Tenke at fremtiden min blir inne foran en tv. Trygt og varmt.. Nyte livet som Pusur. Eller skulle jeg begynne å bruke naturen og villmarkslivet som en arene for å vokse? For å utvikle meg selv? Kanskje det også er farlig? Trekke ut i villmarken når det blir tøft og kjipt. Der er det ingen problemer en bekymringer? Jeg hadde jo nå lært meg å lage bål, så nå kunne jeg nesten overvinne alle utfordringer i naturen!

Få bål uansett vær!

 

Tennstål er noe jeg alltid har med på tur! Denne gir meg en viss trygghet, og har blitt en god “venn” å ha med seg! Tennstål henger alltid rundt halsen, og er lett tilgjengelig!

KLIKK HER

You have Successfully Subscribed!